Perioden fra bergeniaen reiser seg til akeleiene visner er min desidert favoritt!
Bergenia, eller Bergblom, er det første som møter deg når du svinger av riksvei 303 for å besøke Alonsohuset. På berget rundt flaggstanga ved innkjørselen har det så lenge jeg kan huske vokst bergenia. Den omkranser det flotte veiskiltet som Beste satt opp på knatten, og den reiser seg stort sett i slutten av april, avhengig av hvor kald våren er.
Bergenia er en ganske vanlig plante, mange har den, men den vekker ikke noe stor oppsikt, det er få som kjøper den hos oss. Den er ganske så robust med sine litt tykke, store blader som er grønne hele året. Bladene faller litt sammen om vinteren, og reiser seg igjen om våren, like før den blomstrer med en ganske stor knallrosa blomst på tykk stilk som blir opp til 50 cm høy.
Det er noe sterkt og majestetisk ved denne staute planten, den sterke fargen på blomsten, den sterke stammen og de store grønne bladene som kommer opp fra en knoll i jordoverflaten. Den tåler godt tørke, sol og skygge, den lar seg liksom ikke knekke.
Bergeniaen reiser seg og blomstrer på samme tid som prydkirsebærtreet blomstrer, magnoliaen gjør seg klar, det blir grønnere overalt.
Frøet – Inger Hagrup
Jeg ligger bare her og gror
og drikker vann og spiser jord.
Her er så varmt og mørkt og vått.
Her er så fredelig og godt.
I natt kom regnet lett på tå
og banket ganske sakte på.
Det hvisket til meg: Lille bror,
en vakker dag blir du så stor
at du kan løfte taket vekk.
Og i en bitteliten sprekk
vil hele verden åpne seg
og sola smile ned til deg.
Drivhuspusling er en stor del av hverdagen i denne perioden; frø må såes, prikles, pottes om, det starter i stua og flytter seg sakte men sikkert ut i drivhuset etter hvert som det blir varmere. I drivhuset lukter det himmelsk. Det er herlig med så mye jord mellom fingrene etter en lang hvil..
Så en dag høres fuglene igjen, kvitrende travle med reder og sanking, lek, flørting. “Man har ikke levd forgjeves hvis man har hørt fuglesang om våren.” (Chang Chao)
Skjærene har bygd seg et stort rede i toppen av et tre, endelig høyt nok oppe til at Citrus ikke får tak i dem. De skvaldrer i vei, opptatt med sitt kun avbrutt av kattene, da blir de høylytte. Fuglene har det godt her på Alonso. Det er mye restemat å hente inne i hønsegården, den eneste faren er de fire kattene som spretter frem i tide og utide.
Rundt påske får vi som regel kyllinger, og småhønsene holder til i agurkhuset. De følger med når jeg jobber i kjøkkenhagen, hvor jorda må ryddes, forbedres og gjøres klar til en ny sesong med spiselig.
Varmen sniker seg på, i starten av mai kan vi sette utgangsdøra åpen når vi står opp, og la den stå til vi legger oss. Etter en lang, kald vinter i trekkfullt hus med jevn fyring er det helt nydelig å la døra stå og allikevel ikke fryse. Dette er for oss en bitteliten hverdagslykke i sommersesongen.
17.mai kommer som en rød, hvit og blå fest, helst med sol fra skyfri himmel, flagg i hagen og rhododendronbuskene slår ut i blekrosa blomst ved siden av drivhuset. Bjørketrærne grønnes og vi klipper litt og setter i vaser til pynt – det er den fineste grønnfargen, den som spretter ut på bjørketrærne tidlig om våren!
Syrinene våkner plutselig! Det merkes en tidlig ettermiddag i midten av mai i hagen foran huset, duften treffer brått nesa, gjenkjennelig og akkurat sånn som bare syrinblomstene dufter.
En etter en vokser tuene frem i staudebedet, grønnfargene er til å miste pusten av, vårfloksen får farge, tepper av hvitt, lilla, rosa..
Våren er uendelig vakker! Den lange ventetiden er slutt, vinterens innetid med pusling foran tv og huslige prosjekter kan endelig flytte ut til drivhus og hage, sol og det grønne, det blir mer kroppsarbeid og bevegelse ute i vakre omgivelser. Vi får se endringen fra brunt, grått og trist til grønt, lyst og fargerikt, vi tar del i en kraft og et håp som våren fører med seg. Det bittelille frøet, spiren som bryter jorda og planten som stiger, et mirakel – hver gang! Og kronen på verket – blomsten!
“Balderbrå og akeleier nikker søsterlig tilbake når en liten pike neier, og de sterke menn blir svake.”
André Bjerke
Og så blomstrer akeleiene – elsk på disse vakre klokkene i flere farger, noen hvite, noen rosa, noen lilla.. på lang stilk, høyreist med krone, nikkende og neiende i vinden. Akeleien er vårens vakreste eventyr, og enhver hage med respekt for seg selv bør ha minst en liten tue med akeleier. Nå er det heldigvis sånn at om du skaffer deg en liten tue, får du fort en til – de popper opp der det måtte passe dem, men absolutt ikke til sjenanse eller slit for gartneren, de passer overalt! Akeleien er visst svært gammel, og er i utgangspunktet blå, men den krysser seg hele tiden med seg selv og dukker opp i mange fargenyanser. Hos oss får den lov å være litt vill, det er så vakkert med en såpass høy blomst før alt det andre høye kommer for fullt. Akeleienes blomstring varer ganske lenge her, foran huset starter den tidligere enn i bedet bak hos Hilde og blomstringen er raus.
Det er nå man må stoppe opp og se..se hvordan hagen spurter fremover; fra gold og grå, til grønn og fargerik, noe nytt hver dag, en liten endring, og det er fare for å gå glipp av noe fint.. Jeg er en heldig hagenerd som får rusle turer i hagen min hver dag.
Hvert år opplever jeg en liten hagesorg når akeleiene visner og det er et helt år til neste vår, denne litt vemodige klumpen i brystet når den klippes ned, frø samles og legges til side.
Heldigvis byr hagen på mange runder med nye fantastiske blomstringer, men akleieblomstringstiden er den aller aller vakreste for meg!
