Pjoning er den enkleste form for hekling, så lett at selv jeg får det til. Jeg er ingen hekler eller strikker, det er kun pjoning jeg driver med av håndarbeid. Pjoning består kun av kjedemasker.
Teknikken er også kalt påting, bosnisk hekling, mosaikkhekling, gjeterstrikking, krokbinding og gobelinhekling. Til arbeidet trengs ull-, bomull- eller syntetisk garn og en pjonekrok, eller heklenål, passende til garnet, sier Wikipedia og det stemmer.
Pjoning er en håndverksteknikk fra middelalderen. I middelalderen var det ingen som strikket, det var en ukjent teknikk i Norge. De pjonet og nålebandt sokker, votter, luer, leggingser og pulsvanter. Pjonevottene var supre å sende med de som skulle ut på havet eller ut å jobbe i skauen. De er varme og gode når de pjones i ren ull, og de er holdbare. Jeg bruker mine votter i mange år. Slitasjen er størst på høyre pekefinger, så der må jeg ofte lappe etter noen vintre.
Jeg pjoner helt ujålete – stort sett ensfarget eller stripete, pjonemønsteret i seg selv er så fint og helt enkelt, ingen fletting, kast eller krull, bare rent og praktisk. Jeg pjoner bruksting – votter, luer, pulsvarmere, vesker og jeg pjoner i ren ull. Jeg liker at dette er en arv fra våre forfedre, noe nødvendig for å holde varmen på kalde arbeidsdager, og jeg liker at det føres videre.