20. Trenger verden flere?

Dette er ikke ment som noe annet enn et lite hjertesukk fra en fredelig, liten flekk på Helgerød i Sandefjord, fra ei som ikke har opplevd hverken krig eller terror på kroppen, aldri! Et lite hjertesukk om at vi må kunne gjøre bedre, skjerpe oss, ta oss sammen og leve godt med mangfoldet rundt oss.

Jeg spør helt enkelt:

Trenger verden flere kriger?

«Fred er ikke fravær av konflikt. Fred er evnen til å håndtere konflikt på fredelig vis»

Ronald Reagan

Den skal du faktisk ha Mr Reagan, det er det det handler om; evnen til å håndtere konflikter. Vi mennesker er bare sånn..enten så ulike at konflikter blusser opp eller så like at gnisninger kommer krypende frem – uansett er det måten vi håndterer disse konfliktene på som gjelder. Diskusjoner, samtaler, dialog, meningsutveksling, debatter, munnhuggeri – alt er greit! Vi bør utfordre hverandre til å diskutere uenigheter slik at vi kan finne de beste løsningene, de beste argumentene bør vinne.

MEN:

Den beste løsningen kan da vel aldri være å angripe, bombe eller å terrorisere?

Det beste argumentet kan vel ikke være å ta i bruk alle de skitne knep som fins?

Det beste forslaget kan vel ikke være å utsette sivile for frykt og nød?

Det lureste er vel ikke å sende folk på flukt fra det de kjenner, fra sine nabolag, hus og det hjemmekjære?

I krig og kjærlighet er alt lov?

NEI!

Som ungdomsskolelærer underviste jeg hvert tredje år i temaet Krig og Konflikter. Her brukte vi ulike virkemidler for å bringe budskapet om å lære fra historiens idioti frem; eksempler fra ulike konflikter, bilder, filmklipp, tekster og menneskeskjebner.

Bilder fra ulike konsentrasjonsleire og besøk i Auschwitz/Birkenau, Ravensbrück og Sachenhausen sammen med elever og kollegaer vil jeg aldri glemme. Disse dannelsesreisene var med på å gi oss muligheten til å se med egne øyne hva hat satt i system kan føre til.

Bildet og historien om Phan Thi Kim Phuc fra 1972, der hun løper nedover en vei utenfor landsbyen Trang Bang, side om side med andre livredde barn som skriker av smerten når napalm treffer kropp, har brent seg fast på netthinnen. Dette øyeblikket ble foreviget av fotografen Nick Ut og kjent over hele verden som et uttrykk for lidelsen Vietnamkrigen påførte folket.

Bildet av den lille, syriske gutten som ble skylt i land på ei strand i Tyrkia, gutten i rød t-skjorte, tre år gamle Aylan Kurdi, har satt spor og blitt et sårt bilde på menneskers desperasjon etter å komme seg vekk fra krig.

Jeg har vokst opp i gode, gamle, fine Norge, på Nordvestlandet. Glad og trygg oppvekst, i «luksus» i form av familie, frihet, trygghet, natur, hjemmelaget mat på bordet og mulighet til å ta egne valg. Jeg måtte aldri forholde meg til krig, frykt og sult, kan såvidt huske perioder med snakk om kald krig og Sovjet, men det skjønte jeg ikke så mye av, jeg var aldri redd.

Fy så heldige vi er vi som har vokst opp i Norge etter andre verdenskrig, det må vi nødt å ta inn over oss!

Den siste tiden har nye bilder nådd stua mi gjennom media; bilder fra uroligheter i Europa, krig i Ukraina, og nå sist – bilder av barn i Gaza..

Dette er ikke ment som noe annet enn et hjertesukk fra ei bortskjemt dame i Norge, ei som bor i paradis; nå i dag kom den første snøen, det er fyr i peisen, det slår meg at det er litt kaldt i huset om morran, kanskje må vi måke litt, liker ikke så godt å kjøre på sånt glatt føre, burde ha trent litt, hva skal jeg finne på til middag i dag, skal det snø hele dagen?

Fra første til syvende klasse var Kårvåg på Nordmøre mitt hjemsted, etter er lite år i Kristiansund. Jeg tror dialekten til Lynni Treekrem var noe av det som fenget meg da hennes album Ut i Vind kom i 1991 (hun er fra Kristiansund og synger på dialekt). Her var kjempehiten Mexico, men også en annen liten perle, med det jeg tipper er Lynnis lille hjertesukk – Fotspor i sand..