56. Litt filleryprat

Jeg har lånt noen ord, noen minner, fra Inge Eidsvåg denne gangen, fra boka Minnene ser oss, ord som beskriver noe av det samme jeg har tenkt når jeg tar inn over meg hva som ligger bak en helt vanlig, god, gammel fillerye.

«Det var noe helt spesielt når vi fikk filleryer til jul. Da var det helg og høytid. En regnbue rullet inn over golvet og lyste opp hele rommet. Hver fillerye hadde sin egen historie og personlighet: de mørke og slitte lå i gangen, de nøysomme var på kjøkkenet, de nye pyntet opp stua.
På kalde vintermorgener kunne vi kjenne filleryenes ru mykhet kile under fotsålene. De lunte og varmet og var så gode å trå på. Senere har jeg alltid synes at golv uten filleryer er nakne og kalde.
Bestemor vevde filleryer. Da satt hun i det gisne og trekkfulle kammerset, og vi hørte de dumpe slagene når en ny munnfull fra skyttelen ble slått inn i den grå renningen. Så ble pedalene tråkket ned. Det gnikset giktisk i dem, som om det gjorde vondt.
Når vi ungene ble større måtte vi være med og klippe mattefiller. Vi klippet oss igjennom det ene plagget etter det andre, fram og tilbake, fram og tilbake. For hver gang vi snudde, måtte hjørnene rundklippes, slik at de ikke skulle stikke opp. Kjedeligst var det å klippe flanellslaken. Det var endeløse, ensfargete flater. Da var det fristende å lage brede remser for å bli fortere ferdig, men det ble selvfølgelig oppdaget og påtalt.

De skulle ikke være mer enn to centimeter. Aller finest var det når vi en sjelden gang kom over en slitt silkebluse. Da skled saksa som skøyteskjær over blank is, og det rispet og sang så vakkert i stoffet. Etterpå nøstet vi opp de lange remsene, hvert plagg sitt nøste, som så havnet i ei korg. Her lå de og ruget over sine livs hemmeligheter, gjemt i en lang og tynn fortelling.

«Man er et og bliver et ganske annet,» var det ikke det den fornemme tekannen i H.C. Andersens eventyr sa etter at den var slått i stykker og måtte gjøre tjeneste som simpel blomsterpotte. Tekannen ble fylt med jord, og i jorda ble det lagt en blomsterbukett. Den ble som et levende hjerte, et slikt hadde tekannen aldri hatt før. Løken spirte og brøt ut i blomst. Tekannen gledet seg og glemte seg selv i dens deilighet. En dag hørte den noen si at en slik vakker blomst fortjente en bedre potte. Så ble den igjen slått i stykker og kastet ut i gården, hvor den lå og trøstet seg med dette: «Men jeg har erindringen, den kan jeg ikke miste.»

I veven fikk de gamle plaggene en ny begynnelse. «Her kommer alt til nytte,» sa bestemor. «Filleryer gjør ikke forskjell på sengetøy og silkekjole, busserull og kirkeklær.»
Plagg som hadde vært uvenner, måtte pent finne seg i å bli slått inn i den samme renningen og forlike seg med hverandre. «Man er et og bliver et ganske annet.»

En kan drømme seg bort ved synet av ei fillerye. En kan tenke at alle verdens filleryer er en lang vei som en gang begynte i beduinteltene i Orienten, fortsatte gjennom moskéene, på jordgulv i enkle hytter, som dekken på hester, kameler og esler - og kom til vårt land ved midten av 1800-tallet. En nøysomhetens vei, en slitets krønike som krysser grenser og luner små føtter i alle land. Konger og statsmenn går på røde løpere, soldater marsjerer over brostein, unger og fattige folk går på filleryer. Da tar vi skoene av. Vi trår ikke på jordiske regnbuer med sølete sko.» Minnene ser oss - Inge Eidsvåg

Jordiske regnbuer…

Filleryer…så fine med sine fargespill og struktur. Vevde filler av utgått tøy..jordiske regnbuer til vanlige folk! Jeg liker det!

Mamma vevde også, men vi slapp å klippe remser av tøy, det gjorde hun selv..det er lenge siden. Nå kjøper hun filleryer på loppis og brukt, det hender vi får noen av gjester som ikke trenger dem selv, men som ser at vi nytter oss av dem.
Vi elsker filleryer!
Vi bruker filleryer!
Vi bruker ryer som de er på gulvet. Filleryer er fine, de luner og mykner gulvet.
Vi bruker puter av filleryer på tunet, i peisestua og i sommerstua - de er så rustikke og robuste, perfekt i kombo med olastoff som vi også bruker mye av.

Vi syr vesker av filleryer - en veldig fin måte å få vist frem de fine filleryene utenfor hjemmet - over skuldra, i hånda..som et smykke, noe som hever et antrekk, noe praktisk som man kan oppbevare viktig shit i…
Vi lager uroer av avklipp fra filleryene - kjempefine, varige, brukande til fest og glede, flott kombo til vimpler på bursdagsfeiring og du trenger aldri kjøpe ballonger igjen…

Det vil si - det er mamma som syr, fikser, vasker og ordner med all fillery her - altså..
Hun reiser rundt på bruktbutikker for å få tak i ryer og innmat til putene, hun vasker og fikser de som er litt løene..imponert er vi! I ny og ne kommer det også folk fra omegn innom med ryer de ikke trenger og spør om vi vil ha..heldige er vi, og mamma tar de med seg og vasker, fikser, klipper opp og vekk med det som eventuelt er for slitt til å bruke! For et samarbeid..dette er vi virkelig takknemlige for, så fint at vi kan sy om og bruke ryer som bare ligger på vent.

Og vi er så glade for alle de fine tekstilene vi kan bruke og selge her..

Inge Eidsvåg sine filleryminner sier altså noe av det samme som jeg tenker på når jeg tar inn over meg arbeidet som ligger bak en av mammas filleryputer. Disse putene har en lang historie! Hele veien fra tekstilet ble til og sydd til et plagg eller et brukstekstil, til det ble revet opp til strimler, nøstet og vevd rye av som ble brukt på gulv i stuer og soverom rundt om.. og så på et tilfeldig vis havnet rya hos oss, i mammas flittige hender, og med erfarent blikk ser hun akkurat hva denne rya skal brukes til - videre som rye, pute, veske, uro..eller som noen ytterst få havne i tekstilgjenbruk, for slitt til vårt bruk.

Det er stas å vite at Alonsoputer sydd av BeaTekstil er spredt rundt i hus og hager, at filleryene har fått nytt liv hos fine folk.
Det er gøy å lage noe nytt av noe brukt - å redesigne, ombruke tekstil - noe av det mest overproduserte materialet her på jorda..

Det er heldigvis blitt ganske populært å saumfare bruktbutikker; Fretex, Ombruk, Bruktn..kjært barn har mange navn, i jakt på klær og tekstiler som er brukbare - og det mysser - det er overflod av flotte klær, gardiner, putetrekk...som nesten ikke har vært i bruk før de forkastes til fordel for noe nytt, noe trendy.. Det er gøy å følge med på Instagram, DIY frelste som kommer med de mest fantastiske tips, inspirasjon til hva man kan gjøre om på..redesigne. Et lite søk på nettet og det er lett å finne folk som inspirerer til det man liker. Her er det bare å velge og vrake i flotte kontoer. Jenny Skavlan, Lisbeths ReDesign, Omform design og Lise Wolden er noen fine kontoer som byr på tekstilinspirasjon.

«Man er et og bliver et ganske annet» HC Andersen

Vi må nok gjøre mer av nettopp dette - noe nytt av noe gammelt…

Christine, desember 2025