8. Helt unikt

Jeg har bare lyst å vise frem noen ting som er helt unike for Alonsohuset, noen detaljer som vi syns er spesielt vakre. For noen ganger treffer man blink, og riktig ting havner på riktig sted. Det er så tilfredsstillende når den fine, spesielle lampa finner perfekt plass, når rust blir til smykke, når slitne planker blir samtaleemne, når skiltet ved veien blir logo, når vinduet som ble skap gir inspirasjon og når ei pipe blir gulv.

Lampa i lysthuset

Først ut er lampa vi har i lysthuset. Lysthuset kjøpte vi på Finn, skrudde det ned fra en veranda på Verningen og satt det opp her (først på tunet og så på plenen ved plommetreet). Vi malte det svart på utsiden og grønt inni. Lysthuset er åttekantet og midt i spissen i taket henger altså denne lampa.

Lampa består av en kobberring, et oppheng og masse, tynne, lange glassrør – vi syns den er kjempefin, spesielt akkurat der inne i lysthuset. Lampa lå i deler her på Alonso da vi flyttet hit, det er faktisk spesielt stas at den nå henger og skinner igjen!

Det rustne bølgeblikkgjerdet

Ved inngangen til Hildes hage har vi satt opp et spesielt gjerde. Det er to flak med gammel, rusten bølgeblikk vi fant halvveis nedgravd på nabotomta (lagerlåven). Vi tenkte vi skulle rydde det vekk og kaste det, før vi så hvor fint det er og Marius foreslo å lage gjerde – så lurt! Gratis skrot som blir til «smykker» digger vi!

Gulvet i peisestua

Plankegulvet i peisestua er vi også svært betatt av. De har først gjort nytten sin som gulv på Helgerød Barneskole, så blitt fraktet til Alonso for å bli gulv på trauet (som vi kaller loftet på butikken), for så å bli oppdaget av sjelelskende folk og flyttet ned i peisestua som verdens fineste smykke. Slitasjen, fargene og tanken på alle de tusen barneføttene som har tuslet over disse plankene gjør gulvet helt unikt!

Skiltet ved inngangen

Det gule, fine Alonso-skiltet, ved inngangen til tomta, er jo blitt vår logo. Skiltet var visst et veiskilt her i krysset i gamledager, og da det skulle byttes ut fikk Beste beholde det og satt det ved innkjørselen. Det står der ennå, og vi syns stedet vårt, krysset og sletta har et særs fint navn – Alonso!

Skapvinduet

På veggen på butikken henger et skap av et gammelt vindu. Det var ment som et lite minidrivhus, men ettersom vi har fått ordentlig drivhus har skapet blitt et minnemonter. I monteret har vi norgesglass fulle av minner fra strandturer med Linus da han var liten – sneglehus, skjell, slipt glasskår. Vi har glass med klyper av tre som mormor brukte til å henge opp klesvask og glass med spesielle steiner plukket av steingærne folk:)

Dette skapet er det mange gjester som har kommentert og spurt om. Gamle vinduer mysser det av på Finn, og det eneste som må gjøres er å bygge på et reisverk i ønsket bredde slik at skapet blir dypt nok til de tingene du vil ha der. Fint, ikke sant?

Gulvet i drivhuset

Siden vi er litt steingærne, har vi plukket med oss den gamle pipa fra vårt forrige hus. Da den pipa ble revet, la vi de nydelige teglsteinene som dekke utenfor uthuset der som en platting. Da vi skulle flytte til Alonso plukket vi steinene opp, la grus på og tok med oss den gamle pipa (og diverse andre fine steiner fra hagen). Og nå er altså pipa fra Jahredammen blitt gulv i drivhuset på Alonso! Jeg elsker disse gamle teglsteinene; fargespillet, strukturen, patinaen og gjenbruket. Gulvet ble helt perfekt.

(Drivhuset kan du lese mer om i blogg 2)